Stemningen er god når vi ukentlig møtes for å spise middag sammen. Det er barn og voksne som klemmer og prater og leker.
«Hvordan er det med deg?» «- Bra» «Og med deg?» «Jeg har vært syk med influensa og ganske sliten.» «Hvordan er det med familien?» «Det går bra på skolen, men det er mange prøver.»
Det summer av stemmer og latter. Etter hvert som de forskjellige setter sitt bidrag på buffebordet, så dufter det deilig mat fra hele verden. Vi vet aldri hvor mye mat vi får og hva slags, det er spennende å se hver gang. Vi har en regel om at første gang noen er på besøk, er de gjester og vertskapet tar med mat nok til dem. Neste gang gjestene kommer, kan de få lov å ta med mat selv.
Denne uka kommer flere tidligere beboere til fellesmiddagen og gjensynsgleden er stor. Vi er nesten som en familie og savner hverandre når noen uteblir. Vi forteller hva som har skjedd siden sist og det kommer gjerne også noen spørsmål som: «Kan du hjelpe meg å forstå dette brevet?» eller «Jeg ønsker meg en jobb ved siden av skolen. Hva skal jeg gjøre?»
Og så forteller jeg om hva slags planer vi har fremover og denne gangen kunne jeg fortelle den gledelige nyheten om at vi får en familie med ungdommer i det gule huset snart! Det blir spennende. Og at vi skal starte opp med kvinnegruppe igjen. Vi mimret litt om forrige gang vi hadde kvinnegruppe i 2017 og praten går om alle gode kaker og bakst, tema om vennskap og forventninger til livet, tur i skogen og malekveld med selvportrett.
Denne gangen er det Nina som har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av middagen, men mange hjelper til i oppvasken. Nina har også med seg gulrotkake til kaffen. Så vi fortsetter praten, mens barna leker høylytt oppe i stuene. Etter et par timer avslutter de fleste og går hjem til seg selv. Men noen av ungdommene fortsetter, og samles om forskjellige spill utover kvelden. Jeg går inn i mitt hus med følelsen av at Shelter er et godt sted å være, både for meg og de andre.
Foto: Thomas Naalbandian