Mitt første virkelige møte med innvandrere var i 1990. Jo, jeg hadde truffet noen før, men.. ikke som nå. Da jobbet jeg på røntgenavdelingen ved St.Olavs hospital i Trondheim, og der kan man trygt si det var et internasjonalt miljø. Her jobbet radiografer fra Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Nederland, Algerie, Sri Lanka og Korea side om side med oss nordmenn.
Det var lett å merke seg kontakten mellom alle oss europeere. Vi forsto hverandre relativt lett både i fleip og alvor, mens de andre jobbet og jobbet og var ellers utenfor. Og det handlet ikke i hovedsak om språkproblemer følte jeg.
Jeg var ikke bedre enn noen av de andre, men kom på et tidspunkt fram til at det ikke er greit at de blir holdt utenfor. Det må da gå an å bli kjent, finne ut litt mer om de rett og slett…
Det var det jeg også tenkte da vi startet opp med norskkurset for flyktningene våren 2015, og senere ved oppstarten av Shelter, bofellesskapet for de som hadde fått opphold og skulle integreres i samfunnet vårt… At jeg ville være en av de som inkluderte de nye som kom til landet vårt. Høre deres historie…
Tenk om det var du som måtte flykte til et fremmed land langt borte. Sette bort alt som var kjent fra før, begynne på nytt og lære språk, kulturforståelse osv… og bruke energi på det når den er lik null! Det går ikke helt an å sette seg inn i kanskje, hvis du ikke har opplevd det selv? Hvordan hadde du ønsket å bli mottatt? Det kan jo være tøft nok å flytte til en annen kant av landet i voksen alder, ikke sant?
Det har vært interessant å bli kjent, dele av hverandres liv på godt og vondt, og oppdage at innerst inne er vi nokså like. Om vi er født her i det kalde nord eller i soloppgangens land, så er vi mennesker med våre gleder, sorger.. ja hele spekteret av kropp, sjel og ånd og hva det måtte innebære.
Selvfølgelig har det vært litt språkproblemer, men en kommer langt med smil og fakter; )
Ved å åpne litt opp og gi av meg selv har jeg fått utrolig mye tilbake. Det er noe som både er interessant og oppklarende å være i.
