Søsteren min

7.4.2020

Skrevet av:

Monica Sjåvaag Kjosavik

18. oktober 2016 møttes vi første gang.

Jeg var ikke forberedt på den følelsesmessige reaksjonen som kom. Den følelsen av at dette kommer til å bli spesielt, så spesielt at det blir helt annerledes enn noe annet jeg har opplevd før. Hjertet ble varmt og tårene sto i øynene.

Hun heter Raeda og kommer fra Damaskus i Syria. Og hun er søsteren min!

Hennes personlighet er unik. Hun har en livsglede og et livsmot som forundrer og overrasker meg. Humoren er grunnpilaren og det gode humøret smitter. Hun er et forbilde i måten hun takler motgang og sykdom.

Hun danser.

Hun danser mot vanskelighetene og velger gleden og håpet om et bedre liv. Og hun er sta, nesten like sta som meg. Så vi bryner oss på hverandre, men finner alltid en vei. Jeg er glad for staheten hennes, den har hun kommet langt med. Når jeg spør om hvordan hun har det, er alltid svaret: «veldigsuperkjempebra» Noen ganger med ironisk tonefall og andre ganger er det faktisk sånn.

Jeg husker det blikket hun møtte meg med. Det var et blikk fylt av mistenksomhet og uro. Et blikk som sa: «Hvem er du og hva vil du meg?» Men hun måtte forholde seg til meg. Hun hadde ingen andre kjente i Kristiansand. Alt var nytt og fremmed. Første gang vi gikk utenfor den blå døra i Shelter og bort til lyskrysset i Festningsgata, tok hun meg instinktivt i armen og holdt fast.

Da vi traff hverandre, kommuniserte vi med kroppsspråk og mimikk. Vi gikk gatelangs og lærte hverandres språk, litt etter litt. Hun fulgte med på oppussinga av Shelter. Hun var den første beboeren. Da hun flyttet inn, var det fortsatt ettervernsenter i lokalene og etter to, tre uker flyttet de andre ettervernbeboerne til Q42. Vi pusset opp fire leiligheter på fire dager. Så overtok hun sin leilighet.

Les mer om Raedas møte med Shelter.

Les også om hennes første uker i Norge.

Jeg har lært mye av Raeda. Jeg ser det norske samfunnet med andre øyne nå. Jeg undrer meg over saker som jeg tidligere har tatt som en selvfølge:

  • Hvorfor må man vente på legen og ikke komme inn på tiden? Det er jo vi som er kunden!
  • Hun er utrolig raus og vil det beste for meg og familien. Hun insisterer på å spandere på kafe.

Hun elsker å sitte og se utover havet, da finner hun hvile og fred, og det trenger hun. Hun har bygget seg et nytt liv i Norge. Og fått en ny familie, nemlig oss.

​Jeg har lært mye om Syria og det arabiske folket av henne. Hvordan de tenker.  Og jeg har lært om mattradisjoner, språket og sosiale koder.

Helsen har vært en utfordring hele perioden jeg har kjent henne, men den kommer aldri til å knekke henne. Hun er en kriger,
en livskriger.

Se NRK dokumentaren om Raeda som flytter inn i Shelter.

Selv om hun er min lillesøster, har hun opplevd en helt annen oppvekst og hverdag enn meg, før hun kom til Norge. Men hun gir seg aldri. Hun er den sterkeste jeg kjenner og hun er mitt forbilde!

Etter tre og et halvt år i Norge, kjøpte hun sin første, norske leilighet! Hvilken bragd! Det er så godt å se inn i øynene hennes nå. De er fulle av stolthet og tillit når hun forteller om leiligheten og flyttinga, på norsk. Reisen hennes har vært innholdsrik og livet i Norge er en ny start. Hun har kommet seg på beina og jeg er så stolt av henne.

Kofferten inneholdt alt hun eide da hun kom til Shelter i 2016.

Hun sitter på gulvet med mattekoppen og tekanna som hun hadde med seg i kofferten da hun kom (matte er en slags tedrikk). Vi minnes den første tiden og ler litt av alle språktabbene vi har hatt. Vi minnes også alle gode -og vanskelige stunder. Vi har en rik historie sammen. Den har vart i tre og et halvt år, men føles som et helt liv.

No items found.
Abonner på vårt nyhetsbrevBli SheltervennLes mer om Shelter